Jeg ser henne låse døra, brette dyna over hodet og sove for bestandig,
mens klokka tikker, tiden stopper ikke
allikevel.
Jeg ser ham snuble, falle og gå i ett med snøen, portrommet, bakgården og garasjen noen glemte å låse,
ingen vet egentlig
hvordan han havnet der.
Jeg ser det siste smilet, skriket, leser den siste meldinga
som kanskje var tilfeldig,
en rekke ord som flyter ut som om de var skrevet i sand.
Jeg lytter til musikk, til lyden av en litt for høy puls, litt for mange sene kvelder og samtaler
som jeg aldri ville vært foruten,
hjertet jobber med å drive kroppen fremover, tiden bakover og av og til tenke over
alle de som ikke sover
men som ikke driver med strømmen
eller opp mot møllesteinen
mer.
II
Jeg hører dem som hundeglam, skrattende kråker og is som taper mot vårsola,
på vei ut av døra,
to sekunders blikk i forbifarta
mens jeg ser på nye kart og skriver
rotete vers og deler
det som kommer til de som vil lese
en historie om sterke rygger, raske skritt og en summende sang i stemmen.
Jeg hører henne nynne ustemt, ta av sokkene og danse barbeint,
mens klokka tikker, tiden spiller ikke
noen rolle.
Jeg hører ham ringe en venn, bestille en taxi, løpe mot bussen, dra frem sykkelen han
glemte å låse,
det er bare flaks
at den står der fremdeles.
Jeg hører det første fniset, himlinga med øynene, ser det varme blikket
som kanskje var tilfeldig,
et glimt som reiste over ansiktet som om jeg
ble blendet et halvt sekund.
Jeg skriver rotete vers, uten takt, men med en tone, en slags hensikt og fragmenter
som jeg aldri ville vært foruten,
hjertet jobber med å strø bokstavkjeks utover,
tiden fremover og av og til tenke over
alle de som ikke sover
men som ikke driver med strømmen
eller opp mot møllesteinen
heller.
© Linda Fredrikke Martinussen 2023