Ser du det finstemte, bortskjemte,
nesten umulige blikket du fikk mens du
trava ned veien
og leita med rådvill fortapelse
etter ei klokke, en skapelse,
dåre og flerstemt, men absolutt utskremt
te storfine prøvelsa mellom trafikklys
og hemmeligheta som drog dæ mot utsikta
te å bli svikta - som om du går med
bestemte og ustemte skritt mot ei demning,
med stil, utn hemning og litt etter litt
bli det tydelig at du har løpt som en møll
mot en halvhjerta flamme, og trudd du va framme
når blikket bli nedslått og skoan bli utgått,
og klokka som tikka ba dæ om å stikk av,
men lyset bli grønt mens du står som statua
med spydet i handa og kan ikke anna
enn å bli forbanna
på pulsen som rasla i magen og hjertet,
du trur det e verdt det,
men helt innerst inne så veit du at dagen
og blikket i speilet e glimtet som feile,
og du sprang aleina om kapp?
© Linda Fredrikke Martinussen 2023